Formueskatten i Spania er avskaffet

mai 26, 2009

TIDLIGERE RETT

Etter tidligere rett var både residenter og ikke residenter pliktig å betale formuesskatt av formue som befinner seg på spansk territorium, jfr. det såkalte kildeprinsipp.

Residenter i Spania var i tillegg skattepliktig til Spania for all sin formue uansett hvor i verden formuen befant seg, jfr. det såkalte globalprinsippet. 

Prosentsatsen lå på mellom 0,2 % til 2,5 % avhengig av eiendommens verdi og ble beregnet av den høyeste av følgende verdier: skjøteverdien da eiendommen ble kjøpt eller en verdi som fastsettes av skattekontoret i Spania (den såkalte valor fiscal)

LOVENDRINGEN

Formuesskatten i Spania ble avskaffet ved lov 4/2008 av 23. desember 2008. Bakgrunnen for forslaget er bla. at formuesskatten allerede er avskaffet i de fleste OECD-land og at formuesbeskatning innebærer en form for dobbeltbeskatning i.o.m. at inntektsskatt ble betalt i sin tid.

Lovforslaget har tilbakevirkende kraft til 1. januar 2008 og innebærer at det ikke skal betales formuesskatt for året 2008. Siste betaling av formuesskatten for ikke residenter i Spania ble således betalt (innen) 31. desember 2008 for året 2007. Lovendringen gjelder både residenter og ikke residenter i Spania. 

Lovteknisk sett gjennomføres avskaffelsen av formuesskatten ved at det gis en ”rabatt” på 100 %.

Det er imidlertid viktig å være klar over at lovendringen ikke har innvirkning på den kommunale eiendomsskatten (IBI – impuesto sobre bienes inmuebles). Denne skal fortsatt betales årlig til den enkelte kommune hvor eiendommen er beliggende.

NORGES RETT TIL BESKATNING AV IKKE-RESIDENTER I SPANIA

Residenter i Spania betalte frem til lovendringen kun formuesskatt til Spania. Ikke-residenter i Spania måtte imidlertid også betale formuesskatt til Norge for eiendom beliggende i Spania. Dobbeltbeskatning ble unngått ved at man ble gitt kredittfradrag i den norske skatten for tilsvarende skatt betalt i Spania.

Residenter i Spania fritas med andre ord fullstendig for formuesskatt av formue i Spania, mens ikke residenter i Spania må betale formuesskatt til Norge for formue i Spania (selv om man er fritatt for denne skatten i Spania).

Ta gjerne kontakt med vårt advokatfirma dersom du har spørsmål i forbindelse med beskatning i Spania på e-mail: dale@lawfirminspain.com. Vi kan også fylle ut og innlevere selvangivelse på dine vegne. For mer informasjon: www.lawfirminspain.com

Reklamer

Kildeskatt på pensjoner – lovforslag vedtatt

mai 8, 2009

I den senere tid har det vært mye fokus på Norges rett til kildebeskatning av pensjon ved skattemessig utflytting fra Norge. Bakgrunnen var Finansdepartementets høringsnotat av 19. desember 2007 om å innføre kildeskatt på pensjoner som resulterte i Finansdepartementets endelige lovforslag av 12. desember 2008 (Ot.prp. nr. 20 2008-2009). 2. mars 2009 vedtok Stortinget endringene i skatteloven som innfører kildeskatt på pensjoner mv. som blir utbetalt fra Norge til mottakere bosatt i utlandet. Vedtaket var i samsvar med Regjeringens forslag og skatten skal utgjøre 15 prosent av utbetalingen. Endringen får virkning fra og med inntektsåret 2010.

På bakgrunn av det ovenfor nevnte vil vi i det følgende gi en fremstilling av tidligere rett, bakgrunnen for lovendringen i grove trekk, og avslutningsvis forholdet til skatteavtalen mellom Norge og Spania/konsekvenser for norske pensjonister med skattemessig bosted i Spania.

1. Tidligere rett

Pensjon, føderåd, livrente og lignende utbetalinger var etter tidligere regler skattepliktige for den som var bosatt i Norge etter skatteloven, men ikke for den som var bosatt i utlandet. Norge inngikk imidlertid skatteavtale med Spania 6. oktober 1999 som trådte i kraft 1. januar 2001. Under punkt 3 vil vi se nærmere på skatteavtalens betydning for spørsmålet om beskatningssted.

2. Innføring av kildeskatt på pensjoner

Lovendringen går ut på at pensjonister som flytter ut av Norge skal fortsette å betale skatt til Norge av pensjon opptjent i Norge også etter utflytting. Det refererer seg kun til endring av norsk intern rett, dvs. norsk skattelov og ikke regulering av beskatningsrett i evt. skatteavtaler som Norge har inngått med andre land, herunder skatteavtalen mellom Norge og Spania.

Hensynene bak lovendringen er for det første at dette vil bidra til å skape skattemessig likhet mellom pensjonister som skattegruppe. Videre begrunnes endringen i et ”sammenhenghensyn” mellom finansiering av pensjonene og beskatningene av dem. Når det offentlige delvis finansierer pensjonene gjennom tilskudd til folketrygden er det også rimelig at pensjonene beskattes i Norge. Reglene om kildeskatt har ytterligere den begrunnelse at de kan hindre ikke-beskatning og skatteunndragelser. Dette gjelder de tilfeller der en persons bostedsland har gitt Norge retten til å beskatte pensjoner som kommer fra Norge. Frem til lovendringen benyttet ikke Norge seg av denne retten, og det oppstod et skattehull der pensjonene verken ble skattlagt i Norge eller i pensjonistens bostedsland. Dette var imidlertid ikke tilfelle for pensjonister bosatt i Spania hvor beskatningsretten gis til bostedslandet. Foruten de ovenfor nevnte momenter har endringen den begrunnelse at kildebeskatningen vil være lett gjennomførbar ved at innretningen i Norge pålegges en forpliktelse til å trekke kildeskatten av utbetalingen.

Skatteplikten gjelder pensjonsytelser som allerede er skattepliktige for pensjonister som er bosatt i Norge, dvs. folketrygdens grunn- og tilleggspensjon og private og offentlige tjenestepensjoner.

Hvorvidt det de facto svarer seg at pensjonen beskattes i Norge eller i Spania avhenger av størrelsen på pensjonen. For uføre gjelder det særlige regler, med ulike typer fradrag etter uførhetsgrad. Ved 100 prosent uførhet skal det ikke betales skatt i Spania, men de spanske reglene for uførhet er strengere i Spania enn i Norge og det skal meget til for å nå opp i 100 prosent. Spanske skattemyndigheter kan kreve at uføre må undersøkes av en spansk lege for å tilpasse uførebegrepet til spansk skatterett.

3. Forholdet til skatteavtalen mellom Norge og Spania-konsekvens for nordmenn bosatt i Spania.

Skatteavtalens artikkel 18 fastsetter at pensjon skal beskattes der pensjonsmottaker har sitt bosted, og Norges rett til beskatning av pensjoner er dermed avskåret i skatteavtalen for personer som er residenter i Spania. Skatteavtalen fastlegger mao. en ren bostedsbeskatning på området for pensjon.

For at Norges rett til å beskatte pensjonen skal være avskåret etter skatteavtale, må imidlertid kravet om ”bosted” i skatteavtalens art. 18 anses oppfylt. Dette innebærer at norske skattemyndigheter må ha godtatt søknaden om skattemessig utflytting fra Norge til Spania basert på reglene i skatteavtalen. Det er mao. ikke tilstrekkelig at man er bosatt i Spania på det aktuelle tidspunkt (reglene om skattemessig utflytting vil av plassmessige hensyn ikke kunne gjennomgås i denne omgang og blir behandlet i neste artikkel som utgis 2. mai 2009).

Innføringen av kildeskatt vil således ikke ha konsekvenser for pensjonister bosatt i Spania. Finansdepartementet har for ordens skyld understreket dette i en pressemelding. Norges oppgivelse av beskatningsrett i disse tilfeller blir stående fast og blir ikke påvirket av at det innføres intern hjemmel for beskatning. Departementet tar imidlertid et vesentlig forbehold; reforhandling av skatteavtalen mellom Norge og Spania kan bli aktuelt. Pt. har departementet ikke foreslått reforhandling av skatteavtalen, og dersom dette foreslås en gang i fremtiden vil prosessen trolig ta relativt lang tid. I så fall vil beskatningsretten for Spania tilsvarende vil bortfalle. Det blir mao. ikke tale om dobbeltbeskatning av pensjonister bosatt i Spania.

Skattemessig utflytting fra Norge til Spania

mai 7, 2009

Spørsmålet om hvorvidt en person er skattemessig utflyttet fra Norge til Spania må vurderes ut i fra spanske interne regler, norske interne regler og skatteavtalen mellom Norge og Spania. Situasjonen kan være at en person er skattemessig bosatt i Spania etter spansk lov, og samtidig er skattemessig bosatt i Norge etter norsk lov. Det er i disse tilfeller at skatteavtalens bestemmelser kommer inn i bildet. Uten skatteavtalen skulle vedkommende da blitt skattepliktig både i Norge og i Spania. For å hindre dobbeltbeskatning av skatteytere inneholder skatteavtalen kriterier for å fastsette i hvilket av de to land skatteyter skal anses bosatt og er således den avgjørende rettskilden ifht. skattested.

1. Skattemessig bosted etter spanske regler.

Etter spansk lov anses en person for å være skattemessig bosatt i Spania dersom én av følgende omstendigheter anses inntrådt:

(i) oppholdet i Spania overstiger 183 dager i løpet av et år

(ii) hovedbasen for skatteyters forretningsvirksomhet eller økonomiske aktivitet direkte eller indirekte befinner seg i Spania

2. Skattemessig bosted etter norske regler.

Etter norsk skattelov opphører bosted i Norge for det inntektsår det godtgjøres at personen ikke har oppholdt seg i Norge i en eller flere perioder som overstiger 61 dager i inntektsåret. I skatteloven er det videre nedfelt et vilkår om at personen eller dennes nærstående ikke har disponert bolig i Norge. Dersom man har vært bosatt i Norge i minst 10 år før det inntektsår man tar fast opphold i utlandet, er man fortsatt skattepliktig til Norge frem til utløpet av 3 år etter det inntektsår man tar fast opphold i utlandet. Forutsetningen er at det for hvert av de tre inntektsårene godgjøres at personen ikke har oppholdt seg i Norge i en eller flere perioder som overstiger 61 dager i inntektsåret og at personen eller dennes nærstående ikke har disponert bolig i riket.

3. Betydningen av Dobbeltbeskatningsavtalen (skatteavtalen) mellom Norge og Spania for spørsmålet om bosted.

Skatteavtalen mellom Norge og Spania ble undertegnet 6. oktober 1999 og trådte i kraft fra og med inntektsåret 2001. Situasjonen er nå at en person er skattemessig bosatt i Norge etter interne norske regler og at skatteyter godtgjør at han også anses bosatt også i Spania etter dette landets interne rett. Mao. har vedkommende oppholdt seg minst 183 dager i Spania, og i løpet av samme år mer enn 61 dager i Norge. Skatteavtalen inneholder en egen bostedsbestemmelse som endelig skal avklare i hvilket land skatteyter skal anses å ha sitt skattemessige bosted i disse tilfeller (vurderingen påvirker ikke en persons interne bosted i det enkelte land).

Iht. skatteavtalens art. 4 (2) skal vedkommende person regnes for bosatt i det land hvor han har ”fast bolig”. Hvis han har fast bolig både i Norge og i Spania skal han anses for bosatt i det land hvor han har ”de sterkeste personlige og økonomiske forbindelser (sentrum for livsinteressene). Dersom vedkommende ikke har fast bolig i noen av landene, og sentrum for livsinteressene ikke kan bringes på det rene skal han anses for bosatt i det land hvor han har ”vanlig opphold”. Dersom en person har vanlig opphold i begge land eller dersom har ikke har vanlig opphold i noen av landene blir statsborgerskapet det avgjørende kriterium.

Hvert enkelt av kriteriene er i seg selv tilstrekkelig til å oppfylle kravet om skattemessig bosted i et annet land. Kriteriene skal behandles i et hierarki, i den rekkefølgen de fremgår i artikkel 4 (2). Dvs. dersom det kan konstateres at vedkommende hadde fast bolig i Spania er det ikke nødvendig å undersøke hvor han har sentrum for livsinteressene, vanlig opphold eller statsborgerskap. Vi vil i det følgende se nærmere på kriteriet ”fast bolig” og høyesterettsdommen av 24. april 2008 (Sølvik-dommen) hvor det springende punkt var den juridiske forståelsen av ”disponerer fast bolig” i skatteavtalen mellom Norge og USA.

(i)                  Kriteriet ”fast bolig” – Høyesterettsdom 2008/577 (”Sølvik-dommen”)

 Saken gjaldt spørsmålet om en person hadde skattemessig bosted i Norge eller USA ved arbeidsopphold på 2 ½ år i USA, jfr. dobbeltskatteavtalen mellom disse statene art. 3 (2). Boligen i Norge ble i samme periode leid ut på uoppsigelig kontrakt. Skatteyter leide bolig i Houston under oppholdet og familien flyttet med ham.

Vurderingstemaet var i hvilket land vedkommende måtte anses å ha sin faste bolig. Skatteyter hevdet at den utleide boligen i Norge ikke var disponibel, og at dette måtte utelukke at han i skatteavtalerettslig forstand disponerte fast bolig i Norge. Norske ligningsmyndigheter hevdet på sin side at det var den juridiske og ikke faktiske disposisjonsrett som måtte være avgjørende, mao. at også en utleid bolig medfører at bolig disponeres i Norge i skatteavtalemessig forstand.

Høyesterett kom imidlertid til at vedkommende ikke disponerte fast bolig i Norge så lenge denne boligen ikke var fysisk disponibel for ham, og leieforholdet kunne ikke sies opp innen en forholdsvis kort periode.

Høyesterett berørte i dommen spørsmålet om hvorvidt kriteriet ”fast bolig” må forstås slik dette er definert i skattelovens § 2-1 (5) som fikk virkning fra og med inntektsåret 2004. Dommen gjaldt imidlertid skatteplikt for årene 2001-2003 og spørsmålet fikk dermed ikke betydning for den aktuelle saken. Definisjonen i skatteloven det er tale om er følgende: ”med å disponere bolig menes å direkte eller indirekte eie, leie eller på annet grunnlag ha rett til å bruke bolig”. Etter definisjonen i skatteloven vil det være uten betydning om boligen leies ut. Dersom denne definisjonen legges til grunn ved forståelsen av skatteavtalens kriterium om bosted for inntektsår etter 2003, kan norske skattemyndigheter således komme til et annet resultat enn Høyesterett i tilsvarende saker i fremtiden.

Etter at dommen ble avsagt uttalte Skattedirektoratet at skattemyndighetene vil legge til grunn den rettsoppfatning som Høyesterett gir uttrykk for ved anvendelsen av skatteavtalens bestemmelser, men at det ved tolkningen av uttrykket ”disponere” i skatteavtalen for inntektsår etter 2003 også må ses hen til at skatteloven nå inneholder en legaldefinisjon av dette uttrykket.

Noen måneder senere kom Skattedirektoratet med følgende presiserende uttalelse:

”De generelle uttalelsene i dommen om hvorvidt en utleid bolig i Norge kan anses å være disponibel for skatteyter i skatteavtalens forstand, vil også ha betydning ved anvendelsen av andre skatteavtaler enn skatteavtalen mellom Norge og USA. […..] Ved vurderingen av om skatteyter har disponert fast bolig i Norge under utenlandsoppholdet skal Høyesteretts uttalelse i dommen av 24. april 2008 legges til grunn. Dette innebærer at dersom skatteyter har leid ut boligen i Norge under et tidsrom og på vilkår som tilsvarerer faktum i Sølvik-saken, så skal skatteyter ikke anses for å ha disponert bolig i Norge.

Det følger også av Høyesteretts dom at skatteyter må anses å disponere boligen i Norge når den er utleid til nær familie eller ”andre som ikkje er på ein armlengdes avstand”. Det samme gjelder når boligen i Norge er leiet ut på vilkår som gjør at skatteyter uten for store vansker kan få faktisk råderett over boligen.”

Hello world!

mars 8, 2009

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!