Skattemessig utflytting fra Norge til Spania

Spørsmålet om hvorvidt en person er skattemessig utflyttet fra Norge til Spania må vurderes ut i fra spanske interne regler, norske interne regler og skatteavtalen mellom Norge og Spania. Situasjonen kan være at en person er skattemessig bosatt i Spania etter spansk lov, og samtidig er skattemessig bosatt i Norge etter norsk lov. Det er i disse tilfeller at skatteavtalens bestemmelser kommer inn i bildet. Uten skatteavtalen skulle vedkommende da blitt skattepliktig både i Norge og i Spania. For å hindre dobbeltbeskatning av skatteytere inneholder skatteavtalen kriterier for å fastsette i hvilket av de to land skatteyter skal anses bosatt og er således den avgjørende rettskilden ifht. skattested.

1. Skattemessig bosted etter spanske regler.

Etter spansk lov anses en person for å være skattemessig bosatt i Spania dersom én av følgende omstendigheter anses inntrådt:

(i) oppholdet i Spania overstiger 183 dager i løpet av et år

(ii) hovedbasen for skatteyters forretningsvirksomhet eller økonomiske aktivitet direkte eller indirekte befinner seg i Spania

2. Skattemessig bosted etter norske regler.

Etter norsk skattelov opphører bosted i Norge for det inntektsår det godtgjøres at personen ikke har oppholdt seg i Norge i en eller flere perioder som overstiger 61 dager i inntektsåret. I skatteloven er det videre nedfelt et vilkår om at personen eller dennes nærstående ikke har disponert bolig i Norge. Dersom man har vært bosatt i Norge i minst 10 år før det inntektsår man tar fast opphold i utlandet, er man fortsatt skattepliktig til Norge frem til utløpet av 3 år etter det inntektsår man tar fast opphold i utlandet. Forutsetningen er at det for hvert av de tre inntektsårene godgjøres at personen ikke har oppholdt seg i Norge i en eller flere perioder som overstiger 61 dager i inntektsåret og at personen eller dennes nærstående ikke har disponert bolig i riket.

3. Betydningen av Dobbeltbeskatningsavtalen (skatteavtalen) mellom Norge og Spania for spørsmålet om bosted.

Skatteavtalen mellom Norge og Spania ble undertegnet 6. oktober 1999 og trådte i kraft fra og med inntektsåret 2001. Situasjonen er nå at en person er skattemessig bosatt i Norge etter interne norske regler og at skatteyter godtgjør at han også anses bosatt også i Spania etter dette landets interne rett. Mao. har vedkommende oppholdt seg minst 183 dager i Spania, og i løpet av samme år mer enn 61 dager i Norge. Skatteavtalen inneholder en egen bostedsbestemmelse som endelig skal avklare i hvilket land skatteyter skal anses å ha sitt skattemessige bosted i disse tilfeller (vurderingen påvirker ikke en persons interne bosted i det enkelte land).

Iht. skatteavtalens art. 4 (2) skal vedkommende person regnes for bosatt i det land hvor han har ”fast bolig”. Hvis han har fast bolig både i Norge og i Spania skal han anses for bosatt i det land hvor han har ”de sterkeste personlige og økonomiske forbindelser (sentrum for livsinteressene). Dersom vedkommende ikke har fast bolig i noen av landene, og sentrum for livsinteressene ikke kan bringes på det rene skal han anses for bosatt i det land hvor han har ”vanlig opphold”. Dersom en person har vanlig opphold i begge land eller dersom har ikke har vanlig opphold i noen av landene blir statsborgerskapet det avgjørende kriterium.

Hvert enkelt av kriteriene er i seg selv tilstrekkelig til å oppfylle kravet om skattemessig bosted i et annet land. Kriteriene skal behandles i et hierarki, i den rekkefølgen de fremgår i artikkel 4 (2). Dvs. dersom det kan konstateres at vedkommende hadde fast bolig i Spania er det ikke nødvendig å undersøke hvor han har sentrum for livsinteressene, vanlig opphold eller statsborgerskap. Vi vil i det følgende se nærmere på kriteriet ”fast bolig” og høyesterettsdommen av 24. april 2008 (Sølvik-dommen) hvor det springende punkt var den juridiske forståelsen av ”disponerer fast bolig” i skatteavtalen mellom Norge og USA.

(i)                  Kriteriet ”fast bolig” – Høyesterettsdom 2008/577 (”Sølvik-dommen”)

 Saken gjaldt spørsmålet om en person hadde skattemessig bosted i Norge eller USA ved arbeidsopphold på 2 ½ år i USA, jfr. dobbeltskatteavtalen mellom disse statene art. 3 (2). Boligen i Norge ble i samme periode leid ut på uoppsigelig kontrakt. Skatteyter leide bolig i Houston under oppholdet og familien flyttet med ham.

Vurderingstemaet var i hvilket land vedkommende måtte anses å ha sin faste bolig. Skatteyter hevdet at den utleide boligen i Norge ikke var disponibel, og at dette måtte utelukke at han i skatteavtalerettslig forstand disponerte fast bolig i Norge. Norske ligningsmyndigheter hevdet på sin side at det var den juridiske og ikke faktiske disposisjonsrett som måtte være avgjørende, mao. at også en utleid bolig medfører at bolig disponeres i Norge i skatteavtalemessig forstand.

Høyesterett kom imidlertid til at vedkommende ikke disponerte fast bolig i Norge så lenge denne boligen ikke var fysisk disponibel for ham, og leieforholdet kunne ikke sies opp innen en forholdsvis kort periode.

Høyesterett berørte i dommen spørsmålet om hvorvidt kriteriet ”fast bolig” må forstås slik dette er definert i skattelovens § 2-1 (5) som fikk virkning fra og med inntektsåret 2004. Dommen gjaldt imidlertid skatteplikt for årene 2001-2003 og spørsmålet fikk dermed ikke betydning for den aktuelle saken. Definisjonen i skatteloven det er tale om er følgende: ”med å disponere bolig menes å direkte eller indirekte eie, leie eller på annet grunnlag ha rett til å bruke bolig”. Etter definisjonen i skatteloven vil det være uten betydning om boligen leies ut. Dersom denne definisjonen legges til grunn ved forståelsen av skatteavtalens kriterium om bosted for inntektsår etter 2003, kan norske skattemyndigheter således komme til et annet resultat enn Høyesterett i tilsvarende saker i fremtiden.

Etter at dommen ble avsagt uttalte Skattedirektoratet at skattemyndighetene vil legge til grunn den rettsoppfatning som Høyesterett gir uttrykk for ved anvendelsen av skatteavtalens bestemmelser, men at det ved tolkningen av uttrykket ”disponere” i skatteavtalen for inntektsår etter 2003 også må ses hen til at skatteloven nå inneholder en legaldefinisjon av dette uttrykket.

Noen måneder senere kom Skattedirektoratet med følgende presiserende uttalelse:

”De generelle uttalelsene i dommen om hvorvidt en utleid bolig i Norge kan anses å være disponibel for skatteyter i skatteavtalens forstand, vil også ha betydning ved anvendelsen av andre skatteavtaler enn skatteavtalen mellom Norge og USA. […..] Ved vurderingen av om skatteyter har disponert fast bolig i Norge under utenlandsoppholdet skal Høyesteretts uttalelse i dommen av 24. april 2008 legges til grunn. Dette innebærer at dersom skatteyter har leid ut boligen i Norge under et tidsrom og på vilkår som tilsvarerer faktum i Sølvik-saken, så skal skatteyter ikke anses for å ha disponert bolig i Norge.

Det følger også av Høyesteretts dom at skatteyter må anses å disponere boligen i Norge når den er utleid til nær familie eller ”andre som ikkje er på ein armlengdes avstand”. Det samme gjelder når boligen i Norge er leiet ut på vilkår som gjør at skatteyter uten for store vansker kan få faktisk råderett over boligen.”

Reklamer

2 kommentar to “Skattemessig utflytting fra Norge til Spania”

  1. Carlton Sellers Says:

    If only I had a penny for every time I came to skattispania.wordpress.com.. Superb article.

  2. Ed Duke Says:

    Hah I am honestly the only reply to your incredible article?!?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: